Brukes oljefondet riktig?

Samtidig som Hafslund og Borregaard i fellesskap åpner sitt avfallsforbrenningsanlegg som skal levere damp til Borregaard. opplever Norge høyere kraftpriser enn Europa ellers. Det skjer mens norske tog står fast på grunn av dårlig vedlikehold og manglende jernbaneinvesteringer. Manglene har kommet spesielt godt til syne under den lange kuldeperioden. Bedrifter sliter og må redusere kapasitet på grunn av kraftprisene. Pendlerne står fortsatt i kø, og enda færre benytter bane til godstransport. Kanskje er det på tide å benytte handlingsregelen i Oljefondet til å finansiere det som egentlig var intensjonen: Norges langvarige konkurranseevne – klimaet, distriktshensyn og beliggenhet til tross.

Det er en langsiktig energistrategi som ligger bak åpningen av avfallsforbrenningsanlegget på Borregaards industriområde. Langsiktighet preger også gjeldende rikspolitikk på sentrale infrastrukturområder som kraftforsyning, innenfor vei og jernbane for gods og persontransport, og innenfor forskning, utvikling og høyere utdanning. Forskjellen mellom Borregaards og rikspolitikkens langsiktighet er at sistnevne enten ikke har noen klar strategi eller at det ikke settes tilstrekkelig med ressurser bak strategien for å få den satt ut i livet. Man har skjøvet til side den opprinnelige hensikten med bruk av avkastningen fra Oljefondet, og unnlatt å gjøre de investeringene i fellesskapet som er nødvendige for å sikre et konkurransedyktig næringsliv på lang sikt.

Denne vinteren har vi sett konsekvensene av at det ikke gjøres nødvendige investeringer, eller at det investeres i infrastruktur i for lavt tempo. Det er flaskehalser i kraftforsyningen som nå gir store prisforskjeller innen landet, og mellom Norge og andre deler av Europa. Når overføringskapasiteten gir så store utslag i bedriftenes kostnader medfører det driftsstans på kort sikt – slik som ved Norske Skog Saugbrugs i Halden. Det er dramatisk nok, men det er enda verre på lang sikt: dersom kraftforsyningen ikke utbedres må bedriftene ta de voldsomme kraftprisforskjellene inn i kalkylene sine som operasjonell og strategisk risiko. Da er det ikke lenger gitt at norske varer er konkurransedyktige, og det er langt fra sikkert at man velger å plassere produksjon på steder der kraftforsyningen gir så store kostnadssvingninger som det vi erfarer i landet denne vinteren.

I slutten av februar ble det kjent at Posten flytter postforsendelsene fra tog til lastebil. Flere av medlemsbedriftene i NHO Østfold har for lengst vært nødt til å gjøre det samme, og av samme grunn som ovenfor: infrastrukturen er ikke pålitelig. Den risikoen kan ikke medlemmene våre leve med – verken transportørene, produsentene eller kundene.

Gjennom oljeinntektene har Norge unike muligheter til å utjevne de naturgitte ulempene vi har i internasjonal konkurranse. Det var også intensjonen med oppbyggingen av Oljefondet og handlingsregelen. Vi har feilet, og denne vinteren viser at vi har feilet stort. Det er behov for å re-etablere en bevissthet i opinionen og i politisk handling omkring hva Oljefondet skulle brukes til. Jeg forstår hvor fristende det er å benytte avkastningene i fondet til mange gode formål, men jeg forventer at man i rikspolitikken tar inn over seg det akutte behovet det er for å øke kapasitet og ta igjen etterslep på helt grunnleggende infrastrukturelementer innenfor kraftforsyning og samferdsel. Da har jeg ikke engang berørt de andre innsatsområdene som Oljefondet egentlig skulle brukes til: skatter og avgifter og forskning, utvikling og høyere utdanning. Men jeg er sikker på at hvis vi får kraftforsyning som er robust nok til både å forsyne bedriftene og forelesningssalene med elektrisitet og pålitelige transportløsninger for gods, arbeidstakere og studenter - så er også dette utfordringer som kan finne sin løsning, ekstremvinter eller ikke.